Livserfaringer, psyke og kropp

Livserfaringer som kart og kompass for utviklingen og samspillet mellom psyke og kropp

Våre livserfaringer fra begynnelsen av livet er som byggesteiner i vår identitet. Vi erfarer det som hender i oss og utenfor oss gjennom sanser og følelser som igjen kobles til tanker. Enheten psyke og kropp lagrer erfaringene både ubevisst og bevisst i et minnebibliotek. Når nye hendelser skjer i fremtiden vil kropp og psyke i øyeblikket søke etter informasjon fra minnebiblioteket for å finne en hensiktsmessig måte å håndtere situasjonen på, ut i fra hvordan denne enheten har håndtert lignende situasjoner før. Det foregår en konstant informasjonsstrøm der organismen drar nytte av gammel informasjon i møte med ny informasjon. Strømmen av ny informasjon oppdaterer og redigerer minnebiblioteket og utvider kunnskap, ferdigheter og forståelsen av virkeligheten i oss og rundt oss. Vår fysiske og psykiske utvikling foregår altså i et samspill mellom våre erfaringer (identitet), kropp og psyke. 

Møter vi situasjoner som organismen oppfatter som livstruende settes psyke og kropp i alarmberedskap. Om situasjonen ikke blir stoppet, nedekskalert og uten at vi møter tilsvarende støtte og hjelp, fortsetter bare stressnivået å øke. Til slutt kan det bli så høyt at forbindelsen mellom psyke og kropp brytes. Da oppstår et traume. Et psykisk sår som ikke kan leges av seg selv fordi de psykiske og de tilknyttede fysiske elementene i erfaringen rives fra hverandre og mister sin tilhørende sammenheng. Erfaringene lagres, men som løsrevne ord tatt ut av sin kontekst, har de ingen nytte, men skaper heller kaos i minnebiblioteket. Sanser, fornemmelser, følelser og tanker i hendelsen, blir ikke lagret på samme sted og derfor er det umulig å integrere hendelsen som et helt minnesbilde. En vond hendelse som ikke er helhetlig integrert, gir ikke noe grunnlag å bygge videre på. Utviklingen stopper opp fordi såret ikke kan gro. 

Når ny informasjon treffer organismen, som skal bygge videre på disse erfaringsminnene, blir det umulig å navigere meningsfullt. For å bygge videre på en hendelse, trenger vi nemlig hele bildet. Om vi kun får en tanke eller en fornemmelse eller en følelse eller en sansning som ikke kan linkes til en hendelse vil organismen feilaktig kunne blande sammen gammel og ny informasjon på måter som ikke er hensiktsmessige for oss. Når et erfaringsminne om berøring dukker opp, som kun er koblet til følelsen fare, uten alle de andre tilhørende brikkene som henger sammen med minneserfaringen, får organismen bare delvis informasjon. Betydningen berøringen her og nå kan ha sett i sammenheng med tidligere erfaring, gir bare informasjonen; frykt. Berøring betydde jo frykt den gangen, men fordi konteksten mangler, får ikke organismen oppdatering på at frykten som vekkes henger sammen med noe mer; en voldelig berøring som ble avsluttet. Fordi denne viktige informasjonen mangler oppfatter organismen fremdeles denne type berøring forbundet med frykt.  

For å oppdatere minnebiblioteket vårt med delene som mangler, slik at erfaringene kan integreres som hele bilder vi kan bygge videre på og navigere etter i fremtiden, trenger vi støtte. Dette traumearbeide orienterer  seg mot våre erfaringer (identitet), vår kropp og vår psyke. Våre erfaringer er igjen tett knyttet til våre nære relasjoner. Så la oss se nærmere på disse viktige byggesteinene i grunnfjellet vårt og sammenhengen mellom dem. 

Identiteten

Min personlige identitet er min subjektive opplevelse av alt jeg har erfart fra jeg ble til i mors liv og frem til i dag. En hel og sammenhengende identitet er avgjørende for en sunn fysisk og mental helse. Mister jeg kontakten med en del av min identitet, mister jeg kontakten med mitt autentiske jeg. På samme måten som et puslespill ikke blir helt og tydelig før alle brikkene er på plass blir ikke identiteten hel før alle mine erfaringer er integrert helhetlig. Det vil si at mine erfaringer er tilgjengelig for mitt autentiske jeg som en subjektivt følt erfaring fysisk og mentalt, en erfaring det er mulig å bygge videre på. Denne enheten, at fysiske og mentale reaksjoner er knyttet sammen med de tilhørende erfaringene jeget har opplevd - er nødvendig for å skape et sammenhengende og klart bilde av indre og ytre virkelighet - av hvem jeg er. Erfaringene i mitt levde liv er jo min virkelighet jeg lever mitt liv ut ifra og det grunnfjellet jeg bygger videre på. Identiteten erfares og utvikles gjennom enheten psyke og kropp.

Psyken 

Den menneskelige psyken har to viktige spesialfunksjoner; et jeg og en vilje. Jeget er referansepunktet for alle psykens bestanddeler; sansninger, fornemmelser, følelser, tanker, handlinger og hukommelse. Gjennom jeget kan jeg reflekterer over meg selv og aktivere viljen min bevisst og gjøre noe målrettet. Psykens viktigste oppgave er å tolke indre og ytre virkelighet og så orientere hele organismen ut i fra det. 

Når psyken subjektivt innhenter informasjon om virkeligheten (indre+ytre) kan vi si litt forenklet at den opererer ut i fra et hovedprogram for informasjonsinnhenting og informasjonsbehandling. Dette programmet ble formet av våre tidligste ubevisste og bevisste erfaringer. Når psyken erfarte at eksistensielle behov for sunn symbiose og sunn autonomi ble møtt programmertes den til å være trygg; åpen for virkeligheten slik den er. Da møtes virkeligheten med hele organismen.

Når dine eksistensielle behov for sunn symbiose og sunn autonomi ikke ble møtt i barneårene kunne stresset bli så høyt i organismen at du ble overveldet. Ved gjentatte overveldende erfaringer måtte stressprogrammet kjøre ofte i organismen for å sikre overlevelse. Stressprogrammet ble godt trent for å reagere raskt ved overhengende fare og  stressprogrammet ble mer normalen enn unntaket. Ved konstante overveldende erfaringer skjer det oftere og oftere at virkeligheten stenges ute. Deler av virkeligheten må stenges ute, for bare slik kan du overleve. La oss se nærmere på hvordan psyken håndterer overveldende stress:

For å overleve stresset de overveldende erfaringene aktiverer i organismen, stenger jeg erfaringene ute fra min bevissthet. Det gjør psyken ved å splitte den følte erfaringen fra hverandre slik at den lagres uavsluttet, fragmentert og utilgjengelig i psyken. Jo flere ganger dette skjer jo flere "hull" blir det i psyken. Grunnfjellet får sprekker slik at det blir krevende å bygge videre. Det blir vanskelig å orientere seg både innenfor og utenfor meg selv. Jeg føler meg desorganisert og desorientert. Der disse "hullene" finnes samhandler ikke sanser, følelser, tanker, vilje, hukommelse og handlinger med hverandre. Når de fragmenterte delene av erfaringene lever utenfor bevisstheten, fordi de ikke er integrert, berøres hele psyken av det. Jeg møter ny virkelighet uten tilgang til hele min identitet (tidligere erfaringer). Hvordan skal jeg da kunne forstå meg selv og verden?  

Det skal lite til for at alarmen går når verden konstant skannes gjennom fare filteret. Å være kontinuerlig på vakt krever mengder med energi. Det fininnstilte alarm - stress - programmet vil kjøre ofte selv om du har blitt voksen, fordi psykens program for overlevelse fortsatt blir svært raskt aktivert, da fare har vært normaltilstanden. Og sårene som du fikk ved overveldelse den gang da,  vil fremprovosere stress når de trigges så lenge de ikke blir integrert. 

Hver gang psyken bevisst og ubevisst kommer i berøring med de "levende overveldende minnene" ved noe som minner om dem i hverdagen, oversvømmes organismen av stress. Alle organismens systemer blir påvirket. I tillegg opplever organismen en tilstand av stress truende i seg selv fordi stress minner om overveldende erfaringer, da høyt stress ble aktivert da traumet inntraff. Det betyr at lagrede uintegrerte traumer kan trigges når organismen utsettes for stress i hverdagen generelt.

Kroppen - den levende menneskelige organismen

Når vi føler er vi intenst i kontakt med kroppen. Enhver følelse har nemlig en fysisk komponent. Materie, energi og informasjon virker da i sammen. Alle organismens systemer berøres. 

Psyken utvikler seg hele tiden i samspill med den levende menneskelige organismen som den er en del av (LMO). LMO består av energisystemer, informasjonssystemer og materie. Psyken utveksler informasjon med alle de energistyrte systemene i den LMO ; hormonsystemet, nervesystemet, blodsystemet, immunsystemet, bakteriesystemet, cellene og organer, skjelettsystemet, muskelsystemet og det genetiske system. Alle systemene i dette psykosomatiske nettverket utveksler informasjon med hverandre og påvirker hverandre gjensidig. Denne informasjonsutvekslingen kan over tid føre til at gener slår seg av eller på. Genuttrykket kan endres. Over generasjoner kan små og store endringer finne sted. Epigenetikk, endring av genuttrykket, kan slå positivt eller negativt ut for organismen vår.  

Så litt om kroppsminner; Fysiske reaksjonsmønstre tilknyttet erfaringer kan lagres i oss som ubevisste minner. Ubevisste kroppsminner kan derfor vekkes til live gjennom gestikulasjoner, mimikk og kroppsholdninger vi ser hos andre eller vi gjør selv. Å spenne musklene kan for eksempel være noe jeg måtte gjøre ofte og ubevisst for å beskytte meg i barndommen. Musklene bærer da det fysiske minnet. Når musklene stivner i en situasjon her og nå kan avspaltede fragmenterte minner som tilhører en hendelse der musklene var i høyspenn den gang da vekkes til live; i sansninger, fornemmelser, følelser og tanker. Jeg som er i 2022 kan plutselig bli satt tilbake til meg selv som barn. Det kan kjennes som om det kommer helt ut av det blå. Ofte forstår jeg ikke hvorfor jeg blir så redd, opprørt, får sterkt ubehag, blir kvalm, blir hypervåken osv.

Barnets identitetsutvikling i samhandling med foreldrene

Et barn kan utvikle en autentisk identitet når foreldrene selv har god kontakt med sitt eget autentiske jeg og ut i fra det kan møte barnets subjektive mentale og fysiske behov. Da blir barnet støttet i sitt behov for; utforskning, å bli passet på, at foreldrene gleder seg over det, å bli hjulpet, å ha det fint sammen med foreldrene sine, å bli tatt i mot når det kommer til foreldrene, å bli beskyttet, å bli trøstet, å bli vist godhet, å organisere følelsene sine, å ha foreldre som alltid er større, sterkere, klokere og gode, at foreldrene følger barnets behov når det er mulig og tar tak/ledelse når det er nødvendig. Barnet speiler seg da i foreldrenes sunne jeg. Barnets eget jeg utvikles. Det utforsker seg selv og verden rundt seg med sanser, følelser, berøring og bevegelse. Barnet blir interessert i virkeligheten slik den er. Det utvikles til å forstå kompleksiteten i indre og ytre virkelighet i en konstant modningsprosess. Det vil lære å reagere på virkeligheten på en passende måte og kan uttrykke sine følelser fritt etter situasjonen. Denne utviklingen av et sunt jeg i den første relasjonen med mor og far hjelper barnet og siden ungdommen til å bygge opp gode mellommenneskelige relasjoner. De vil tiltrekkes av relasjoner med konstruktive mønstre og fri seg fra relasjoner der mønstrene er destruktive. Det skapes et innvendig trygt sammenhengende og enhetlig jeg som gjør det lettere å forstå seg selv og verden. Et trygt jeg kan reflektere selvkritisk over egne handlinger. Et trygt jeg i en hel identitet finner håp om passende løsninger i utfordrende tider og er derfor utholdende i motgang.

Bilder copyright, Siri Holth

Når kropp og psyke deles overtar overlevelses - jeget

Når barnet opplever frykt søker det først etter beskyttelse og støtte fra sine omsorgspersoner. Når omsorgspersonene er til stede kan barnet få hjelp til å regulere seg tilbake til trygghet. 

Mange opplever en barndom hvor omsorgspersoner av ulike årsaker ikke er i stand til å være til stede, elske og beskytte. De eksistensielle behovene for trygghet, nærhet og kjærlighet møtes ikke og erstattes med forlatthet, frykt og smerte. Barnet mangler da også reguleringsstøtte til å håndtere følelsene som oppstår. Det er både for mye og for lite av det barnet har behov for på en gang. Da må barnet stenge av sanser og følelser for å overleve. Slik mister barnet kontakten med kroppen og seg selv. Utviklingen av sunn symbiose og sunn autonomi byttes ut med innviklinger i andres identitet og falsk autonomi. En avspaltet del av jeget tar over - overlevelses - jeget. Overlevelse kan i tiltagende grad bytte plass med lek, læring og kreativitet. Virkeligheten er uforståelig, uoversiktlig, forvirrende og utrygg. Barnet flykter inn i en alternativ virkelighet for å overleve, en ønsket virkelighet der kjærlighet finnes. Det blir fanget i kjærlighetsillusjoner.

Utviklingen av sunne relasjoner forstyrres. Relasjonene erfares gjennom utrygghet. Da er det vanskelig å gjenkjenne trygge relasjoner senere som trygge. Trygge relasjoner kan i stedet føles fremmede. Barnet kan derfor avvise mennesker som har gode intensjoner. Destruktive relasjoner derimot, kan kjennes trygge i form av at de er gjenkjennbare.

Utviklingen av sunne grenser forstyrres. Mangelen på beskyttelse fra foreldre som gir barnet en følelse av å være elsket, holdt og varmet, kan gjøre barnet grenseløst. Barnets udekkede symbiotiske behov kan føre til en ukritisk åpenhet for alle som tilbyr varme og kontakt. Det gjør barnet ekstra sårbar i møte med mennesker som har dårlige hensikter. Barnet kan lett utnyttes av mennesker som tilbyr varme, nærhet og oppmerksomhet med skjulte agenda. 

Erfaringer i kropp + erfaringer i psyke = hel erfart integrert identitet

Å heles etter traume skjer gradvis ettersom de adspredte delene av den overveldende erfaringen kobles sammen igjen til den enheten de var før traume inntraff. For å føye sprekkene sammen slik at såret leges og blir en del av fundamentet vi kan bygge videre på, har vi behov for støtte. Intensjonsmetoden er et støttende verktøy i denne integreringsprosessen. En hjelp til å tette hullene i din identitet, slik at kropp og psyke i avtagende grad opererer adskilt og mer og mer som en enhet i nye situasjoner som møter meg. I situasjoner der jeg ikke kunne kjenne mine fysiske og mentale behov og derfor ikke kunne møte dem, kan jeg det i tiltagende grad. Der jeget har tilgang til en hel identitet (erfaring = kropp + psyke) er alle mine evner, ressurser og livsenergi tilgjengelig for meg og jeget har et grunnlag å bygge videre på. Derfor orienterer traumearbeid seg mot vår identitet - å integrere alle avspaltede erfaringer som lever i kroppen utenfor bevissthetens horisont. Målet er at kropp og psyke mer og mer blir en helhet som henger sammen og spiller på lag. Overlevelsesenergien som holder oss fast i fortiden frigis til fordel for livsutfoldelse her og nå. Dette er ingen quickfix men et langvarig arbeide som gir resultater skritt for skritt.