IoPT Teori

Identitet sett i lys av utviklingsteori, tilknytningsteori og traumeteori

At vi allerede som ufødt barn kan sanse, føle og gjenkjenne begynner å bli mer og mer kjent i fagmiljøene som beskjeftiger seg med utviklingsteori, tilknytningsteori og traumeteori. Om vi opplever en varm og kjærlig tilknytning så tidlig som i mors mage eller fraværet av det vil prege vår psyke og vår tilhørende kropp videre.

I de tidlige barndomsårene vil gode og kjærlige erfaringer med våre omsorgspersoner legge grunnlaget for en sunn fysisk og mental utvikling. Det innebære at behovene våre for symbiose og autonomi på de ulike utviklingstrinnene i oppveksten blir møtt. Da får vi en hel og sammenhengende identitet.

Når barnet ikke får dekket sine eksistensielle behov for symbiose og autonomi, uavhengig av hvorfor foreldrene ikke møter disse, fører det til traumatisering av identiteten; barnets hele sammenhengende jeg og den frie vilje. Det er følelsen av tilknytning opplevd fra barnets side som gir vekstmuligheter i en sunn symbiose. Vi kan som foreldre elske barnet vårt og føle tilknytning med det. Likevel kan egne sår som aktiveres i samspillet med barnet forstyrre og føre til at signalene vi sender ut er blandet med våre egne traumefølelser. Disse forvirrende signalene fanger barnet opp. En sunn psyke vil også hjelpe oss som foreldre til å skille på våre egne behov og barnets behov i relasjonen.

Identitetstraume - ikke ønsket

I løpet av det ufødte barnets utvikling og vekst er berøringssansen den første sansen som utvikler seg. De første berøringserfaringene er avgjørende for den videre utviklingen. De kroppslige sansene konverteres til elektriske meldinger til nervesystemet. (Nobelsprisen i fysiologi og medisin, forskning av berøringssansen 2021)

Hendelser som kan bidra til at et barn ikke kjenner seg velkommen er mange; tidlige seperasjoner fra mor/far, abortforsøk, vanskelig svangerskap, vanskelig fødsel, skilsmisse eller foreldre skiller lag, søsken dør, mors traumer, å ikke få symbiosebehov dekket og det å ikke være ønsket av far eller mor. Det er mange ulike årsaker til at en mor ikke ønsker sitt barn. Det kan være ubevisst for henne, bevisst eller en blanding av det. Å ikke være ønsket allerede i mors mage er den dypeste formen for traume et menneske kan oppleve. Avvisning mobiliserer de samme områdene i hjernen som fysisk smerte. Barnet føler denne smerten uavhengig av om mor avviser det bevisst eller ubevisst. Et ufødt barn har svært lite med ressurser tilgjengelig. Det er helt avhengig av mors velvilje for å få oppfylt sine eksistensielle behov for å kjenne seg holdt, varmet og trygg i sanser og følelser fysisk og mentalt. Barnets jeg trenger denne tryggheten for å føle seg selv og utvikle sin subjektivitet. Selv om alle disse erfaringene ligger bak bevissthetsterskelen vår, lagres de som erfarte minner. Det ufødte barnet kan sanse å føle. De følte erfaringene setter avtrykk i kropp og sinn.

Når livmoren kjennes kald og ugjestmild blir barnets psyke så overveldet at det må spalte av den smertefulle avvisningen for å overleve. Barnet mister kontakten med den subjektive fornemmelsen det trenger for en autentisk opplevelse av seg selv. Det autentiske jeget erstattes med et overlevelses-jeg som er villig til å gjøre alt for å vinne mors velvilje. De egne følelsene blir en trussel mot tilknytningen barnet er helt avhengig av og barnet er nødt til å stenge egne følelser ute. For å unngå mors avvisning tar det inn mors følelser som sine egne.

En mor som bærer fram et barn hun ikke ønsker overveldes selv av uutholdelige følelser; skam, skyld, angst osv. Mor befinner seg i sine egne traumefølelser. Traumer har den egenskapen at de kan vekke til live enda dypere traumer som er lagret bak bevissthetsterskelen vår. Derfor kan det traumet mor opplever når hun bærer frem sitt uønskede barn samtidig trigge dype ubevisste traumeminner som er lagret i hennes egen traumebiografi. Disse følelsene i mor er det et uønsket barn tar inn når det knytter seg til mor. Barnet kan ikke overleve uten gjennom kontakten med mor og hennes traumefølelser. Slik blir barnets identitet viklet inn i mors traumebiografi.

Ubearbeidet vil dette tidlige og dype traumeminnet leve i sanser og følelser og prege dette menneske hele livet. Fysisk og mentalt kan det leve i organismen som en udefinerbar angst, kulde og kontaktløshet. Organismen trekker seg fysisk og mentalt i sammen for å beskytte seg selv mot en verden som kjennes truende. Informasjons- og energiflyten mellom psyken og systemene i den levede menneskelige organismen forstyrres. Det vil kunne føre til fysiske og mentale symptomer som til slutt gjør oss syke. Traumeminnet ligger utenfor bevisstheten og kan derfor ikke møtes og bearbeides gjennom ord. Konsekvensene av å leve med et ubearbeidet identitetstraume er mange.

Det autentiske jeget som strekker seg mot varme og kontakt - gode tilknytninger - er erstattet med et overlevelses-jeg. Sanser, følelser og tanker er rettet mot overlevelse i stedet for at de er åpne og ser virkeligheten slik den er. Fokuset på overlevelse begrenser oss fra å oppdage, skape og leve.

Den iboende angsten for avvisning som identitetstraumet har etterlatt seg kan gjøre personen villig til å gjøre hva som helst for å unngå nye avvisninger. Det kan innebærer å knytte seg til relasjoner selv om de er destruktive.

Destruktive relasjoner kan også gi en falsk følelse av trygghet fordi det minner om noe kjent. Gjennom identitetstraume har barnet lært at det ved å avvise seg selv møter velvilje hos mor. Det kan bli til et kjent, men ubevisst mønster; relasjoner der jeg gir avkall på meg selv gir "trygghet".

Konstruktive trygge relasjoner kan derimot vekke utrygghet og usikkerhet. I trygge relasjoner møter du jo et autentisk subjekt. Et subjekt med autentiske sansninger, følelser og tanker kan virke skremmende og fremmed for den som lever med et ubearbeidet identitetstraume.

Kjærlighetstraume - ikke elsket

En videre konsekvens av å ikke være ønsket i mors mage kan innebære og heller ikke videre bli elsket som barn. Det eksistensielle behovet alle barn har for å bli varmet, sett, hørt og forstått blir ikke møtt av foreldrene hvis de ikke ønsker og elsker sine barn. Da traumatiseres kjærligheten.

Barn er helt avhengig av kontakten med foreldrene sine. For å oppnå kontakt med foreldre som ikke er til stede (mentalt og/eller fysisk) begynner barnet derfor å gjøre alt for at mor og far skal se dem, elske dem og være sammen med dem. Fokuset forflyttes fra å være til stede i seg selv til å være oppmerksom på mors og fars signaler om hvordan de bør være for å få deres oppmerksomhet. I stedet for å utvikle sin egen subjektive identitet må de sette sitt eget autentiske jeg og sine egne behov og vilje til side. Foreldrenes følelser, tanker og vilje blir barnets. Barnet vikler seg enda mer inn i foreldrenes identitet og tar inn deres vilje, væremåte og følelser. Slik kommer barnet i stadig berøring med foreldrenes ubearbeidede traumebiografi som også trigges i samspillet med barnet.

Identifikasjoner - Jeg = Du

La oss se nærmere på hvordan foreldrenes ubevisste traumebiografi - deler av deres identitet - kan vikles inn i barnets. I barnets iherdige forsøk på å oppnå kontakt med en mor og far som ikke elsker dem må det avspalte egne behov til fordel for foreldrenes behov. Og hvilke behov i foreldrene må barnet innfri for å kunne knytte seg til dem? I samspillet med barnet blir foreldrenes traumatiserte barnedeler i egen traumebiografi trigget. Disse barnedelene har et spekter av udekte barnlige behov som nå vekkes til live i mors og fars organisme. Barnet fanger opp disse ubevisste fysiske og følelsesmessige behovene hos mor og far. I håp om at hvis jeg bare oppfyller disse behovene vil jeg bli elsket av mor og far blir barnet opptatt med å innrette seg etter disse behovene. Ubevisst identifiserer barnets jeg seg med foreldrenes følelser og behov som om de var sine egne. Denne innviklingen står i veien for barnets egen identitetsutvikling mot å bli et mer og mer selvstendig, autonomt menneske i sitt eget liv. Når barna møter velvilje gjennom å oppfylle foreldrenes behov vikles de inn i symbiotiske illusjoner om kjærlighet der sannheten om eget jeg, vilje og behov må stenges ute.

IoPT teori belyser hvordan jeget kan vikle seg ut av identifikasjonen med foreldrenes traumebiografi og tilbake til seg selv. Under siden IoPT med intensjonsmetoden viser jeg hvorfor denne metoden er et godt verktøy til å oppdage og løse seg ut av slike innviklinger og komme tilbake til seg selv - sin egen identitet.

Traumatisering av sanser, fornemmelser og følelser hos barn der barn objektiviseres for andres seksuelle tilfredsstillelse - ikke beskyttet

Å være et uønsket barn med store udekte kjærlighetsbehov innad og i mangel av beskyttelse fra voksne omsorgspersoner utad gjør barnet til et lett bytte for slike som vil utnytte dets naturlige behov for anerkjennelse, kontakt, kjærlighet og oppmerksomhet. Overgripere fanger først disse forsvarsløse barna inn i sitt nett med påskudd om å gi dem det de trenger - nemlig kjærlighet, nærhet, annerkjennelse, oppmerksomhet og tilstedeværende voksne. Etterpå utnytter de barna for å tilfredsstille seg selv seksuelt. Barnas sanser, fornemmelser og følelser traumatiseres. Psyken tilkoblet den fysiske kroppen og psyken tilkoblet den mentale væren har bare mulighet til å beskytte seg mot de overveldende erfaringene ved å koble seg fra hverandre. Fornemmelser, sanser og følelser huskes derfor bare som fragmenter uten en hel sammenheng.

Disse fragmenterte minnene kan siden antennes når som helst av hverdagslige hendelser når fornemmelser, sansninger eller følelser ubevisst kommer i berøring med noe som minner om overgrepene. Kroppsminnene forsvinner ikke av seg selv med tiden. Ubearbeidet vil de leve i organismen selv etter at barnet har blitt voksen. Siden minnene kan trigges både fra innsiden (av egen kroppsholdning, innvendige fornemmelser og sanser i organismen som har likheter med erfaringer under overgrepene) og fra utsiden (ved berøring og sanseinntrykk som minner om overgrepene) lever organismen ofte i kronisk alarmberedskap.

Når organismen er i alarmberedskap slår den av eller bedøver deler av sansene for å fokusere maksimalt på overlevelse i dette tidsrommet. Deler av virkeligheten her og nå stenges på den måten ute. Dette er en nødvendig beskyttelsesmekanisme organismen har i møte med farer. Problemet oppstår når dette blir en kronisk tilstand organismen til stadighet befinner seg i. Å leve i alarmberedskap innebærer å leve med begrenset tilgang til sanser, følelser og fornemmelser innenfor og utenfor seg selv. Det betyr at oppmerksomheten forflyttes fra å fokusere på gode fornemmelser, sansninger og følelser til å være på vakt for fare. Så lenge årsaken til denne alarmberedskapen, de opprinnelige traumene, ikke blir bearbeidet og integrert fortsetter organismen å leve i konstant stress. Organismen forventer stadig at noe forferdelig skal skje i stedet for å forvente noe godt.

I en slik frykttilstand sender organismen ut signaler om usikkerhet og utrygghet. Siden vi mennesker kommuniserer mest uten ord vil utryggheten fanges opp av menneskene rundt oss som bærer på sine egne ubearbeidede sår. De kan fange oss inn i sine overlevelsesstrategier som har potensiale til å traumatisere oss enda mer. Det oppstår en spiral av traumer.

Figuren viser hvor dypt ulike former for traumer kan berøre vår organisme. Et ubearbeidet identitetstraume er opphavet til mange traumer som oppstår senere. Derfor orienterer IoPT seg alltid mot identiteten, som er vårt grunnleggende fundament i tilværelsen.

Traumatisering gjennom egne handlinger

Et menneske som har erfart å ikke være ønsket, ikke elsket og ikke beskyttet vil ha mange mørke/fortrengte flekker i sin identitet (ubevisst traumebiografi). Disse glemte traumeminnene er lagret i organismen i sanser, fornemmelser og følelser.

Når disse minnene trigges i meg ved hendelser som minner om de opprinnelige traumene skifter organismen fokus fra her og nå til den gang da. Den går i alarmberedskap. Et menneske som har opplevd gjentagende traumer som barn og siden en rekke traumer som voksen vil kunne trigges veldig ofte i løpet av en dag. Når organismen du lever i er i nesten konstant alarmberedskap er det denne utgaven av deg selv du møter andre med. Da er faren stor for at du, uten at det er hensikten, ufrivillig sårer og traumatiserer andre viktige mennesker i livet ditt som du er glad i. Rett og slett fordi du ikke er i stand til å være til stede og møte deres behov når du selv er fanget i et reaksjonsmønster med årsak i et ubearbeidet grunnfjell i deg selv.

Opplevelsen av å ikke makte å være til stede som mor og far kan skape intens skyld og skam. Disse følelsene kan bli så overveldende at du spalter dem av for å kunne fungere videre i hverdagen. For å holde avspaltet skyld og skam ute fra bevisstheten utvikles en rekke overlevelsesstrategier som kan føre deg inn i overgriperholdninger. Barnets symptomer (sinne, utagering, avvisning osv.) som har årsak i smerte over udekte behov kan da møtes med en holdning om at barnet er feil og aktivere handlinger som avvisning, anklage og straff.

Du kan komme ut av slike overgriperholdninger og handlinger ved å vende tilbake til deg selv og dine egne ubearbeidede sår. Å fortrenge skyld og skam betyr ikke at de forsvinner, men at de kontrollerer deg ubevisst og saborterer den gode tilknytningen barnet ditt trenger. Med støtte fra dine sunne deler kan du møte, anerkjenne og omfavne den skam og skyld du selv ble påført som barn. Gjennom å føle smertene og omfavne det sårede barnet i deg med kjærlighet og varme integreres delene i ditt hele sunne jeg. Ut i fra det sunne jeg som da vokser frem i deg er du i stand til å ta ansvar for smerte du har påført andre og også tilgi deg selv og slutte fred i ditt indre. Relasjonene dine heles i takt med at du utvikler en sunn relasjon til deg selv. Du tar ansvar for at konsekvensene dine traumer har fått for deg ikke skal går videre til neste generasjon.

IoPT teori - årsaksorientert fremfor diagnoseorientert

Årsaksorientert

Diagnoseorientert

IoPT teori vektlegger at summen av våre eksistensielle behov er å leve, elske og bli elsket. Når de eksistensielle behovene ikke blir møtt overveldes vi. Så lenge overveldende erfaringer ikke integreres i organismen skaper de symptomer. Vi har alle sunne deler i oss og ved å aktivere dem kan organismen hele og integrere de traumatiserende erfaringene. Når vårt sunne jeg og vår sunne frie vilje blir støttet og aktivert blir organismens bærekraft aktivert og motivert til å holde ut en dyp og tidkrevende integreringsprosess. For mange er en god og støttende terapeut viktig i dette arbeidet. Hvis den terapeutiske støtten er bærekraftig vil den støtte deg til å komme i kontakt med dine sunne deler og ut i fra det aktivere din egen helingskapasitet. Du får en øvelse i å vende deg mot deg selv og dine behov og lytte aktivt til det som viser seg. Da vil du oppdage det akkurat du trenger for å bli mer hel akkurat der du er i livet og i hverdagen her og nå.

Livet har mange faser. I ulike tider har vi mindre tid og ressurser tilgjengelig for direkte å prioritere tiden det tar å heles. Da er det viktig å ha tålmodighet og varme i møte med deg selv. Å fokusere på det som er mulig fremfor det som er umulig akkurat nå vil kunne hjelpe. Når du søker å bli hel er det som om helheten søker deg. Ditt sunne fokus gjør deg mer oppmerksom på det lille som tjener til din helse og helbred i hverdagslivet. Små justeringer kan få stor betydning på sikt. Du får øye på de små tingene du kan gjøre.

Symptomlindring kan og være en del av helingsprosessen. Når vi samtidig jobber med årsaken til symptomene vil symptomlindring kunne støtte en helende utvikling. Det er ikke snakke om enten eller, men snarere både og. Årsakstilnærmingen kan alltid være i fokus i alle deler av helsesystemene. Da kan organismen få det beste grunnlaget for å heles. Da spør vi som helsepersonell; Hva skjedde med deg, fremfor hva er galt med deg?