Refleksjoner om Aftenpostens artikkel 11.01.2024: Foreldrenes psykiske sykdom går i arv til barna. Men også utvidet familie påvirker. 

Det som beskrives i denne artikkelen er jo helt logisk. I dag har forskningen kommet langt i å belyse at traumer går i arv gjennom tilknytningen. Hvordan mor har det allerede fra barnet ligger i magen og gjennom fødsel og i barseltid, påvirker ikke bare henne selv, men også barnet. Om hun møter støtte eller ikke av helsesystemet og familie og venner utgjør en stor forskjell - også for barnet hennes! Det store spørsmålet er; Hvorfor er det ikke større fokus på dette blant politikere og i det offentlige systemet? Fokus som fører til konkret støtte? Både praktisk og emosjonelt?

Å støtte mors/fars sunne behov vil støtte henne/han i å kunne møte sitt barns behov. Småbarnstiden er ekstra sårbar for foreldre som bærer på egne ubearbeidede barndomstraumer. Gjennom kontakten med barna trigges ofte de ubearbeidede kroppsminnene i foreldrene og blir levende igjen i nåtid. Hvor er fokuset på dette? Hvor er støtten til foreldrene i helsesystemene våre for å imøtekomme behovet som oppstår til å bearbeide kroppsminnene som trigges? Hvorfor forbereder vi ikke foreldrene mer på dette når så mye forskning er tilgjengelig som med tydelighet viser disse sammenhengene? Hvorfor er vi ikke mer opptatt av å forebygge så disse kroppsminnene hos foreldrene ikke hindrer den trygge og gode tilknytningen med egne barn?

Vi vet jo at mange småbarnsforeldre som har opplevd traumer i barndommen har vokst opp i dysfunksjonelle familier og derfor også mangler et godt nettverk, som er så viktig i småbarnstiden. I stedet for å være til støtte representerer familien kanskje en fare for retraumatisering for dem. Det snakkes mye fint om landsbyen rundt barna. Når disse småbarnsforeldrene ber om støtte fra denne landsbyen og de faktisk ikke får det, er det ikke bare foreldrene vi ikke støtter, men barna deres! I tillegg til manglende støtte, kan slike foreldre også oppleve å bli motarbeidet og mistenkeliggjort som foreldre i helsesystemene. Ser vi at svikt i de offentlige systemene mot disse foreldrene er et svik mot barna og deres fremtid?

Ser vi som samfunn godt nok de store mulighetene som ligger her i forebygging av psykisk og fysisk uhelse inn i fremtiden? Kan det hende at barn av dysfunksjonelle familier kjenner på en usagt forventning om at de skal klare å bryte generasjonsoverføringen på egen hånd?

Vi har nok av kunnskap og statistikk som viser oss den store sammenhengen mellom barndomstraumer og manglende støtte til bearbeiding og psykiske lidelser i neste generasjon! Hvorfor gjør vi ikke mere med det som samfunn? Kan det ha noe å gjøre med at vi ikke er villige til å erkjenne de dypereliggende årsakene til psykisk og fysisk uhelse - at barns grunnleggende behov for en trygg og sunn utvikling ikke blir møtt og i tillegg opplever svik og svikt av landsbyen som skulle fanget dem opp - systemer/venner/familie.

Det er dobbel svikt. Vi gir dem ikke mulighet til å bryte familieeffekten! Som voksne møter de psykiatrien som et pakkeforløp - satt på spissen et traumatiserende livsløp skal fikses med tilbud om noen timer samtaleterapi - uten oppmerksomhet på kroppen i terapirommet - der alt er lagret.

Når skal systemet begynne å lytte til de som har skoene på og være villige til å lære av dem? Når skal politikere og ledere som styret på toppen innarbeide en forståelse nedover for at mange mennesker strever med å heles fra et traumatisk liv og ikke «bare» fra en traumatisk hendelse som kan fikses i et pakkeforløp? Når skal samfunnet forstå at å heles etter barndomstraumer tar tid og at helsesystemet og offentlige systemer må rigges for å møte det perspektivet? Når skal helsesystemet og skolesystemet rigges for å være den landsbyen som støtter barna og hjelper dem og foreldrene deres i å bryte familieoverføringen av traumer? Det er faktisk mulig - og det skjer - men hvordan kan vi få mye mer av det? Krenkede barn blir syke voksne! Krenkede barn som møter varme fra en hel støttende landsby kan leges! Ord må bli til handling! Vi er alle en del av en landsby! Det finnes ingen enkel quickfix - vi må få hjertet med på det langsiktige arbeidet! Å investere hjertevarme, tid og penger på å sikre våre små landsmenn en trygg og god barndom - det er ekte bærekraft som bærer og bygger samfunnet vårt inn i neste generasjon!