Hvorfor blir ikke utsatte for seksuelle overgrep trodd og støttet når de forteller?

Hvorfor opplever ikke en som er utsatt for seksuelle overgrep å bli trodd og få støtte?

Dessverre er det nok fortsatt slik at skadeomfanget og senvirkningene etter overgrep i barndommen er for lite allment kjent i befolkningen. Likevel er det nok av kunnskap om dette for de som vil høre og se.

Men hvem vil egentlig høre og se det som slår ihjel illusjonen om den fantastiske familiemannen, den fantastiske sjefen, den fantastiske kollegaen, den fantastiske presten, den fantastiske legen, osv osv? Og hvem vil egentlig høre og se det som slår ihjel illusjonen om at den utsatte kan legge overgrepene bak seg og den falske trøstende illusjonen om at tiden leger alle sår?

Kanskje kjenner du disse menneskene som er involvert. Du har kanskje behov for å beskytte deg mot smerten sannheten viser deg? Men vit at ditt behov for å tåkelegge sannheten vil fortsette å skade den utsatte, kanskje i årevis!

Ditt behov for å beskytte deg selv ved å holde på dine illusjoner må den utsatte bære. Dine holdninger gjenspeiles av illusjonene du holder fast ved og sender et underliggende budskap til den utsatte- du har ansvaret for å legge dette bak deg, dine sår er ikke virkelige, du forstyrrer harmonien i familien, du som har opplevd de såkalte overgrepene har ansvaret for å gjøre alt godt igjen i familien, du er i veien for samholdet i familien, du er vanskelig, du er komplisert osv.

Manglende støtte og det å ikke bli trodd, både når det gjelder at overgrep har skjedd og fravær av forståelse av at den utsatte må leve med dype sår i årevis som kan ha stor innvirkning i hverdagslivet- det medfører ytterligere dype sår og skade for den som allerede har dype sår etter overgrep i barndom og ungdomstid.

Noen kan heise på skuldrene og si at de ikke forstod - at de ikke visste og at de ikke vet og ikke forstår. Det kan godt være. Men den utsatte blir likevel skadet av at du ikke vil forstå og ikke vil vite. Din manglende støtte og dine ubetenksomme ord stikker hardt inn i sårene og smerter!

Ja, slik er det faktisk - din uvitenhet og ditt behov for å beskytte deg selv mot å se og høre legger byrdene på den som bærer tungt fra før - den utsatte. For noen må bære der uvitenhet, tåkelegging, illusjoner og et underliggende ønske om taushet råder! Den som må bære det er først og fremst den utsatte og så den som støtter den utsatte!

Jo flere som beskytter seg selv fra å se og høre og som ikke vil ta til seg tilgjengelig kunnskap - jo flere bidrar til en kultur der de som begår overgrep blir beskyttet fremfor at de utsatte kjenner seg støttet og beskyttet.

Er det et slikt samfunn vi vil ha?

Hvorfor kan vi tåle at overgripere i høye stillinger, overgripere som har gjort så mye godt i familien, overgripere som er familiens venn, overgripere som blir likt av alle på jobben, overgripere som er godt likt i forsamlingen, overgripere som har gjort så mye godt i organisasjonen, overgripere som har hjulpet så mange pasienter, overgripere som har trøstet så mange som har det vondt, overgripere som alltid stilte opp når noe skulle gjøres……listen er mye lenger.

Hvorfor kan vi tåle at deres offere må lide ytterligere fordi det er viktigere å beskytte og forvare disse overgriperne fra skammen de har påført seg selv ved sine handlinger enn å løfte skammen vekk fra offerets skuldre ved å plassere den der den hører hjemme? Hvorfor er det viktigere å skåne menneskene disse overgriperne har relasjoner til for den smertefulle sannheten og skammen enn å løfte skammen vekk fra offerets skuldre?

Hvorfor stiller vi ikke overgripere til ansvar for sine gjerninger og skadene det har påført deres ofre, men stiller deres offere til ansvar for å bli ferdig med saken slik at overgriperne kan gå videre og slik at alle som har en relasjon til dem ikke skal lide unødig overlast ved ubehaget og smerten sannheten gir dem?

Hvorfor kan vi tåle at hensynet til å beskytte den som begår overgrep og hensynet til å skåne menneskene vedkommende har relasjoner til skal gå foran hensynet til at den overgriper har utsatt for overgrep, og som er helt uforskyldt, skal få støtte og bli trodd?

Den som begår overgrep er noens ektefelle, noens foreldre, noens sønn, noens datter, noens onkel, noens tante, noens besteforelder, noens kollega, noens sjefer, noens sjelesørgere, noens søsken, noens forhenværende behandler, noens trener, noens venn osv osv osv.

De utsatte er også noens ektefelle, noens foreldre, noens sønn, noens datter, noens onkel, noens tante, noens besteforelder, noens kollega, noens sjefer, noens sjelesørgere, noens søsken, noens behandler, noens trener, noens venn osv osv osv.

De sistnevnte har blitt frarøvet mye og blitt påført stor skade av de førstnevnte. Likevel må de ofte bære ansvaret i etterkant. For å reparere. For å skåne andre for ubehaget og smertene. For å skåne de førstnevnte og deres nære relasjoner. For å reparere sårene i familien. For å skjule sine sår og smerter for å ikke skape ubehag for omgivelsene sine og for å skåne de som har relasjoner til den som begikk overgrepene.

Hvor rettferdig er egentlig det?

Hvorfor plasserer vi ansvaret på feil sted når den som viser seg å ha begått overgrep er en vi er glad i, har en god relasjon til, er en nær kollega, er en vi har sett opp til osv? Er det virkelig å være glad i et menneske å frata det ansvaret for sine ugjerninger?

Om du vil din neste vel så bør du vite at en overgriper som ikke stilles til ansvar og ikke tar sitt ansvar, vil heller ikke kunne leges. Den som ikke erkjenner vil ikke se sine behov for hjelp til å endres. Med andre ord så viser du ikke at du er glad i den du ikke stiller til ansvar. Ved å ikke stille vedkommende til ansvar tilskynder du ikke vedkommende til å gå i seg selv og gripe muligheten det gir til å endre sin overgriperadferd og ta ansvar for skadene som vedkommende har gjort.

Ved ikke å ansvarliggjøre gjør du livet vanskelig både for den som ble utsatt og den som begikk overgrep. Illusjonene du støtter vil hindre overgriper i å erkjenne og endre. Illusjonene du støtter vil fortsette å skade den utsatte. Uklarhet om ansvar, skyld og skam vil kunne skade i generasjoner!

Er det så underlig egentlig at det tar så mange år før utsatte våger å fortelle? Og hva tjener de på å fortelle?

De utsatte fortjener at vi snakker sant om det. At vi ikke legger også ansvaret på dem for at de ikke våger å fortelle. Det er en helt reell risiko å fortelle! Det er en risiko for at de kan møtes av motstand og bli påført større skade! Det er en risiko for at de ikke vil møte den støtten de har så enormt behov for å få - å bli trodd - både for at overgrepene skjedde og for sårene det har skapt i dem!