Når din barndom møter min

Barn som har opplevd vonde ting blir mammaer og pappaer. Selv om man har blitt voksen bærer man med seg barnedeler som lagrede minner i kropp og psyke. Sårede barnedeler som ikke er blitt møtt og forstått er fortsatt til stede selv om tiden har gått og man har blitt voksen. I kroppsbasert traumeterapi vil du kunne kommunisere med disse barnedelene gjennom fornemmelser, sansninger og følelser. Enkelte avspaltede barnedeler har ikke språk og kan derfor heller ikke nås gjennom tradisjonell snakketerapi. Barnedelene har følelser og fornemmelser tilsvarende alderen da de ble avspaltet og må møtes ut i fra den alderen de befinner seg i.  

Barn trenger voksne mammaer og pappaer som kan ta vare på dem. Hva kan skje under tilknytningen mellom foreldre og barn når en mamma og pappa ikke har fått omsorg selv som barn?

Hvilken innvirkning ville det fått for tilknytningen til barnet om mamma og pappa hadde fått støtte gjennom kroppsbasert traumeterapi til å ta vare på det sårede barnet inni seg selv, omfavnet det med medfølese og empati slik at sår ble leget og det fikk hvile i fortiden?

Hvordan skal en mamma som ikke har kontakt med kroppen sin kunne omfavne barnet i magen med kontakt og varme? Hva trenger disse mammaene for å få det godt med kroppen sin slik at barnet i magen også får det godt?

Kanskje sårbare mammaer som også mangler støtte i sitt eget nettverk opplever barnevern og helsesøster som en overvåkende trussel man må beskytte seg selv og barnet sitt imot? Kanskje mammaen trenger mer å bli sett gjennom de brillene som ser ressursene i henne bak alle symptomene - ressurser som vil bli sterkere når årsakene til symptomene blir møtt og forstått?

Det et barn trenger aller mest er en fysisk og psykisk tilgjengelig mamma. Dersom barnet skal oppleve det må mamma ha et Jeg som er fysisk og psykisk tilgjengelig i henne selv. Dersom en mor bærer på traumer trenger hun god terapeutisk støtte for å finne tilbake til denne kontakten med egen kropp og psyke. Da kan hun være den tilgjengelige og trygge mammaen hun så gjerne vil være for sitt eget barn.

Et menneske som har blitt sviktet av sine nærmeste gjennom hele sin barndom og mye av sin ungdom har også lang erfaring med at det man deler blir brukt imot dem. Det er derfor veldig vanskelig for et slikt menneske å tørre å dele noe med en hjelper. Det oppleves raskt som avvisning og utrygghet når man som profesjonell hjelper opptrer analyserende og formanende i stedet for å lytte og spørre etter hva hun har behov for. Om vi ikke reflekterer over våre holdninger som profesjonelle hjelpere slik at vi skaper en tillitsfull, varm og åpen kommunikasjon vil vi kunne skape et fryktsystem barna taper på. Om mor ikke søker hjelp fordi hun frykter for å bli avvist i systemet blir barna lidende. Da vil heller ikke de sårbare barna som vi er så opptatt med å hjelpe få den trygge moren de trenger. Har vi råd til det? Hva koster det for samfunnet? Hva om vi hadde sett mammaen? Hva om hun ikke trengte å bekymre seg for at barna ville bli tatt fra henne om hun viste frem symptomene sine? Om det ikke er realiteten i praksis - ser vi likevel at utrygghet og svik i egen barndom kan skape en slik utrygghet som voksen? Ser vi verdien i å skape den tillitsfulle holdningen som må til for å skape trygghet? Forstår vi traumesensitiv omsorg godt nok når det gjelder foreldrene? Hva om far og mor visste at om de viser hele seg vil de tilby dem hjelp, gi dem verktøy slik at de kan være den gode trygge mammaen og pappaen de så inderlig vil være for barna sine?

Tenk om disse mammaene kunne bli fanget opp og bli tilbudt en trygg og tilrettelagt barseltid og fødsel? Tenk om pappaen som bærer med seg frykt for å bli far siden han opplevde overgrep som barn kunne få møte trygghet, støtte og få verktøy til å håndtere sin frykt? Tenk om de kunne fått tilbudt hjelp og avlastning i spedbarnstiden uten å få en opplevelse av å bli analysert for om de er en god nok mor. Tenk om de kunne oppleve å få støtte slik at de kan være denne gode trygge moren for barnet sitt. Hva om slike mammaer kunne stole på at helsevesenet var der for å hjelpe på en respektfull og anerkjennende måte uten frykt for at deres autonomi skulle bli tatt i fra dem. Hva om pappaene kunne få tilbud om å bearbeide sin frykt og ikke behøve å være redd for å bli mistenkeliggjort. Hva ville resultatet bli? Hvor mange flere trygge barn kunne det bli? Hva ville vi kunne spare samfunnet vårt av menneskelig lidelse og smerte? Økonomisk?

Skal vi nå tilstrekkelig frem med støtte og hjelp til disse mammaene og pappaene i helsesystemene er det avgjørende å være bevisst på at de bærer med seg sårede barnedeler som lett blir trigget av utrygghet og usikkerhet. Traumebevisst omsorg er også noe foreldre som bærer traumer i bagasjen trenger. Kropp og sinn er sviktet så grovt at om de ikke blir møtt med empati og medfølelse vil alt det vonde som er lagret i kropp og psyke bli trigget og den kognitive kommunikasjonen vil ikke nå frem. Psykologisk trygghet i relasjonen og kommunikasjonen må først være til stede!